Olav Uleberg

2.dan

Jeg var 8 og et halvt. Elvis Presley var kongen! Morten Nilssen og jeg samlet på bilder og innspillinger av Elvis. En dag kom vi over et bilde av Elvis med svart belte. Saken var klar; vi skulle begynne med Karate. Som åtte-åring er man ikke så oppdatert om hva som foregår rundt i verden, vi hadde f.eks ikke fått med oss at Elvis allerede hadde vært død i 3 år.

Min mor kjørte meg og Morten Nilssen, Tom Erik Robstad og Vidar Valbeland ned til oppvisningen som var i Kristian 4. gate. I denne kjelleren var det ganske så fullt med mennesker. På oppvisningen fikk vi høre at når man skulle trene karate måtte man først lære ...bla.bla.bla. Dette var jeg jo ikke interesert i, jeg skulle jo bli som Elvis.

Mitt første møte med Jochen Lauw skjedde like etter. Han hadde orange belte og skulle gjennomføre en oppvisning sammen med Geir Røysland, som også hadde orange belte. Ikke bare var vi imponert av slag til magen med stor kraft, men de kunne jo noe som kaltes ”svipe”, og så kunne de sparke hverandre i hodet. Dette var jammen noen å se opp til.

Etter oppvisningen var det noe som jeg alltid gikk å tenkte på; at de var så raske. Jeg fortalte jo dette til alle jeg kjente: ”De var så raske at man ikke kunne se de engang....eller nesten så raske...du kunne jo høre de altså...men sava å.”

Vi meldte oss på alle sammen. Det var ikke noe ondt i oss, men vi måtte jo se på alt og prøve alt. ”Rabbagast” tror jeg er et passende ord. Jeg husker en av de første treningene; Jeg og Tim Haynes var partnere. Alle stor på rekke å rad for å se Gunnar Nordahl demonstrere en teknikk. Jeg og Tim ertet hverandre og ”tikket” hverandre. Jeg sparket så Tim i baken...og dette så Gunnar. Du milde måne – jeg var inne i garderoben med et fast håndgrep og et brøl. Jeg tror jeg ble utestengt (etter bare 3 treninger).

På Lovisenlund skole trente jeg også de første årene. Her ble vi lært opp av Mariann til å telle til 10 på Japansk. Og så lærte vi etter hvert å rope kiay, eller noe slik. Det var i allefall veldig flaut.

Gunnar hadde mange morsomme og gøye leker for oss bøtteknottene. Blant annet husker jeg han skulle være ”Stålmannen”. Da stod han helt stille, og så skulle vi bøtteknotter rive han over ende. Vi kunne ikke ta tak der nede (hvor nå enn det var!) og så kunne vi ikke rive i nesa eller ørene. Det tok noen ganger før vi 5 bøtteknottene klarte å rive han over ende. Vi fant til slutt ut at dersom han fikk en unge på hvert bein som holdt seg i hverandre og resten dro i en arm...

Min første gradering gikk fint, og jeg gikk rett opp til gult belte. Siden ble det ikke så lett. Treningene fortsatte en tid parallelt på Lovisenlund og i Kristian 4. gate. Så kom tiden for nye lokaler...Henrik Wergelandsgate. I denne kjelleren delte vi lokaler med Ju Jitsu-klubben. Jeg hadde nå gått i karate 2-3 år og var vel den eneste igjen fra kullet mitt. Men på det nye partiet skulle jeg begynne å trene sammen med Tor Inge Larsen. Og sammen skulle vi frykte å gå kamp med Gunnar Nordahl, Mariann Mosfjell, Hans Olav Labas, Nigel Henriques, Ole Emil Endresen, Mette Labas, Tim Stubbings og en hel del flere. I den tiden var vi de desidert minste på partiet. I denne tiden slet jeg veldig med at jeg var liten og sped. Jeg hadde fullstendig vegring for alt som kunne gjøre vondt. Men vi skulle treffe hverandre i magen og vi skulle utføre feiingene og låsingene helt ut.

Det tok meg 2 forsøk å få orange belte, og det tok meg 3 forsøk å få grønt belte. Riktignok hadde beina og armene vokst endel, men det var jammen ikke lett å få disse beltene.

Jeg tror nok problemer med beltene var en medvirkende årsak til at jeg byttet klubb. I ettertid vil jeg si at manglende oppfølging også er en grunn. Men ny klubb ble det og klubben var VKK (Vågsbygd Karate Klubb).

Her møtte jeg trener Terje Årdal og utøverene Jochen og Sabine Lauw (igjen), Reidar Torjussen, Bernt Sørensen, Marek og Grezgorz Zurawski, Line , Kathrine, Mette og mange flere. Jeg skulle raskt finne meg nye idealer i dette miljøet. Blant annet så hadde jeg jo skjønt at Elvis var død. Videre hadde jeg skjønt at en som het Bruce Lee også var død, men han hadde laget noen kule filmer som jeg fikk låne av Reidar. En ny standard var satt. Nå skulle jeg ikke gi meg før jeg var like god som Bruce Lee. Jeg skulle i allefall bli like rask som han, det var helt klart.

Terje var uten tvil en meget god trener. Han lagde sammen med oss utøvere et miljø som jeg verken tidligere eller senere har vært borti. Vi hadde av og til litt basketball til oppvarming. Selvsagt kunne svartbelter gjøre hva de ville, men alle kunne svipe hverandre, sparke ballen og hverandre, bruke låsegrep og dytte den som hadde ballen i veggen. I tillegg hendte det at vi spilte litt fotball barbeint for å herde beina. Mang en gang har jeg sparket i ribbeveggene på Åsane skole for å redde ballen.

Bernt Sørensen skulle lære meg å ikke være pyse mer. Han veide jo dobbelt så mye som meg og slo så hardt at jeg var sikker på han kunne drepe hvem som helst. I tillegg kunne han ”løpe” slagene inn i meg, noe som lærte meg ”å miste pusten”. Dette skjedde iallefall en gang hver måned.

Å ta pushups på knokene hadde fått en ny betydning ettersom vi nå trente på tregulv. Noe annet som jeg etter hvert utviklet, var tjukke fotsåler. Jeg ble etter hvert så herdet i kroppen at jeg kunne gjøre etter mange av stuntene til Jackie Chan. Vi kunne blant annet svipe hverandre og produsere alvorlige flyturer med innflygning til tregulv gjentatte ganger.

 Jeg vet det høres forferdelig ut, men vi likte det, eller som Reidar pleide å si: ”you like?” Endelig var det blitt mannfolk av meg (eh). I denne perioden trente vi veldig mye. Det var gradering til brunt og svart belte som stod for tur. Torsdag og Søndag var fri. Lørdag gikk jeg og Tim på fritrening i KKC’s lokaler i Henrik Wergelandsgate. Her måtte vi Trond Erik Steine, Morten Salvesen og Thor Brekke. I tillegg fikk vi ofte sparre med Gunnar og Hans Tore.

Dette var spesielt gøy. På disse fritreningene utviklet vi oss selv mentalt såvel som fysisk. Tim Haynes og  Jeg hadde for eksempel et par treninger hvor vi perfeksjonerte Gyakuzukiene våre sammen med ”timing”. Vi må vel ha slått flere tusen slag hver (jada, både høyre og venstre). I tillegg hadde vi treninger med ”killer-mawashigeri”, som Morten var en racer i og ”kamikaze-zuki” og endel andre kule ting.

Trond Erik kunne fly. Joda det kunne han; tre spart på sekken før han landet. Trond kunne alle de ”fete” kombinasjonene, han hadde vært turner. Og så kunne han stå og gå på hendene samme som Reidar, Tim og jeg. Hans Tore var også en livlig gymnast på lørdagstreningene.

Morten Salvesen var kjapp som lynet, han var for kjapp. På flere stevner fikk ikke dommerene med seg skåringene, og motstanderene fikk ikke med seg fintene. Vi måtte derfor øve på å slå og sparke tregere!!! Det var etter dette av Morten begynte å vinne kamper på stevner.

Stevner har jeg drevet med fra Junior NM 1986. Dette var mitt første store stevne, og her fikk jeg tredjeplass. Sabine Lauw fikk i samme stevne 2.plass. Det var kamp som var min gren. Kata hadde jeg altfor lange ben til. I tillegg var jeg så redd for å gjøre feil, at jeg ikke gjorde noe annet.

Til å begynne med kjempet jeg alltid med og mot Reidar, Tim, Bernt, Marek og Jochen. Reidar vant som regel, og på et stevne når han ikke kunne stille, vant jeg. Jeg ble kretsmester for første gang. Dette var 1988 tror jeg. Det var under disse stevnene at jeg ble kjent med Trond Erik Steine, Ronny Henriksen og Roy Bille. Alle fra Søgne Karate Klubb.

Etter hvert skulle vi få inn nye talenter i stallen til Vågsbygd. Rolf Dignes og Geir Gundersen var dyktige og gode å ha på laget. Laget til Vågsbygd var i en rekke år fryktet av de aller beste lagene i landet. Vi reiste land og strand rundt for å konkurrere. Fra 1988 til ca 1996 var vi med på veldig mange Norges-cup og Norges-Mesterskap. Vi tok mange medaljer. Under et stevne i Frekhaug møtte vi på et lag som skulle vise seg å være like harde som oss selv. Blant dem var Ståle Abelsen. Etter det jeg kan huske møtte vi disse flere ganger, og vi fikk mye juling. Men vi ble bedre. Etter at Ståle flyttet ned til Kristiansand engang  rundt 1992 fikk jeg trent sammen med han endel. Ståle har så lenge jeg kan huske han vært veldig fokusert på å levere gode treninger. Dette har også vist seg når man ser på utøverene han har trent opp gjennom årene.

Reidar, Tim, Rolf og Geir kom alle inn på landslaget. Rolf stod vel for den største enkeltprestasjon da han vant Nordisk gull. Det ble mye reising inn til Oslo for guttene, og det ble litt rart å være igjen i Kristiansand. Jeg hadde militærtjeneste fra 1990 til 1991 og etter dette begynte jeg på Høyskolen i Agder. Avslapningsåret i militæret hadde gitt meg mye energi og i 1992 var jeg ikke bare en av de beste i klassen min på skolen, men jeg ble også presenter i Svart Belte som en lovende nykommer (phø nykommer!). Men det ble med dette. Med for mye skole og for mye problemer hjemme ble det mindre trening. I de neste årene ble jeg mer en skygge av meg selv. Men i denne tiden hadde jeg i det minste gleden av å følge den som gjorde det bra.

Kim Ommundsen var en av disse. Kim hadde noen egenskaper som jeg aldri hadde sett hos noen andre. Ettersom jeg lærte Kim å kjenne trente vi mye sammen samtidig som vi spilte dataspill sammen. Denne merkelige kombinasjonen har ført til at jeg har brukt mye tid på å se på kampsport i et nytt perspektiv. Kim og jeg ble fort bestevenner og brukte mye tid på karate. Gjennom trening med Kim lærte jeg å kutte vekk tanken på detaljer og fokusere på kampen...å vinne kampen. Kim kunne dette bra og det beviste han gang på gang i konkurranser. Han fikk 3 junior norgesmestertitler på rad. Meget bra spør du meg!

Når det gjelder Watanabe og leirene en gang i året så vil jeg vie et eget kapittel til dette. I begynnelsen viste alle Watanabe så mye respekt at jeg ikke engang turte å svare han. Og jeg var jo livredd for at han skulle rette på meg, for det betydde jo bare at jeg gjorde feil. Jeg hatet å gjøre feil. Men etter hver som årene gikk, slappet jeg mer av i hodet når vi var på leir. Men det er allikevel ikke mer enn 5 år siden jeg førte en hel samtale med mesteren på egenhånd. Gjett om jeg har vært en person med mye ”spenning” i kroppen!

På leiren hendte det at Watanabe hadde med seg en hjelpetrener. Det var alltid gøy å se hvordan de sloss med Hans Tore, Gunnar og resten av gjengen. Men det endte jo alltid på samme måte. Gunnar og Hans Tore skulle ha sin respekt og det endte med at de fikk det, stakkars ”hjelpe-trenere”.  Leir betydde også gradering. Og jeg som var så redd for å gjøre feil, hadde det ikke særlig bra på graderinger og iallefall ikke før. Men så snart jeg stod der sammen med Tim, Reiar, Rolf og resten, så ble det bedre.

Gunnar som startet KKC var etter hvert mye ute å reise. Men når han var hjemme, enten det var på leir eller ikke skulle det holdes trening. Og som alle vet har ikke Gunnar til dags dato klart å vise noe uten å bruke unødvendig mye kraft, etter min mening. Men jeg skal si jeg fikk min dose. Magemusklene mine hadde ingen problemer, de var sterke, men ribbena og lårmuskler og nakken og og og... vel det var en annen sak. Jeg husker godt knaggerekkene hvor svartbeltene hadde faste plasser, og dersom noen var så dumme å henge tøyet sitt på en slik knagg, ja da fant han det på gulvet etterpå. Vel, jeg var vel bare for ung til å skjønne humoren i det.

Etterhvert som jeg fikk roet meg ned og fant mer interesse i det sosiale rundt karaten, fikk jeg også mer kontakt med de ”eldre” karategutta. Per Henning Wallum, Brødrene Trondsen, Trond Henriksen m.m. Nå hadde jeg i likhet med de andre som hadde trent så lenge som meg, tatt karaten til meg som en livsstil. Selv om jeg fra 1996 til 2001 var sporadisk på trening, kom jeg alltid til å tenke og delvis leve karate.

De siste årene har det ikke vært så mye trening som sagt, men jeg har begynt å forstå karaten fra et annet perspektiv. I august har jeg trent i 21 år, og jeg har masse erfaring. Men jeg har brukt de siste 5 årene til å summere opp og ta lærdom av erfaringene. Dette har for meg vært til utrolig stor personlig nytte. Blant annet fatter jeg mer og mer interesse for det å være en coach og mentor for yngre og fremadstormende. Og mitt eget liv ser etter hvert ut til å balansere seg. Endelig. Det hjalp godt da jeg på karatefest i 1993 (var det vel) måtte Irene Sørenesen som senere skulle bli min kone. Om en måned venter vi barn. (Det ble ei jente!) Hadde det ikke vært for karaten, ville jeg nok ikke truffet min make.

Det er så mange historier over så mange år at det fort blir mange sider og mange navn. Men jeg bestemmer meg for å sette streken her. Håper dere har fått et innblikk i noen av de opplevelsene jeg har hatt. Men jeg kan garantere at jeg ikke kommer til å gi meg med det første. Jeg og Marek lovte hverandre at vi iallefall skulle holde på med Karate til vi ble 90. Så da har jeg minimum 60 år igjen...

Hilsen Olav